Offentlig anbudsreglement – et vesentlig hinder for innovasjon

Imorges deltok jeg på Civitas frokostmøte om sosialt entreprenørskap.  Det var slett ingen dårlig start på dagen, men heller ikke med de store idéene eller de mest følelsesladede debattene.  Så alle kunne gå hver til sitt etterpå uten å ha satt frokosten i halsen.

Debatt på Christiania Café. Fra venstre: Johan Andresen (Ferd), Christine Meyer (helsebyråd i Bergen) og Bård Vegar Solhjell (SV).

Jeg gjorde noen forsøk på å slippe til med et spørsmål som muligens ville hevet temperaturen et par hakk, men dessverre uten hell.  Spørsmålet var primært rettet til debattantene Christine Meyer (helsebyråd i Bergen og Høyre-representant) og Bård Vegar Solhjell (parlamentarisk leder for SV), med en tenkt formulering omtrent som følger:

Hva vil du personlig gjøre for dramatisk å endre praktisering av det offentlige anbudsreglementet, slik at dette kan bli et virkemiddel for innovasjon snarere enn et hinder?

La meg utdype dette forhåpentligvis provoserende spørsmålet.

Begrepet “sosialt entreprenørskap” består av to ord, sosialt og entreprenørskap.  Det handler altså om å adressere et eller annet sosialt problem på en nyskapende måte.  For meg er det uvesentlig om initiativtageren er offentlig ansatt, privat kapitalist eller en representant for en ideell organisasjon.  Det er også ganske uinteressant om den resulterende virksomheten organiseres på den ene eller andre måten, om den blir offentlig eller privat eiet, og om eierne tar ut utbytte eller beholder et eventuelt overskudd i virksomheten.   Det økonomiske er ikke helt uinteressant, fordi en varig underskudds­bedrift sjelden har livets rett, uavhengig av selskapsform og fordeling av eierandeler.  Men heller ikke det økonomiske motivet (eller eventuelt mangel på sådant) er avgjørende.

Det viktigste er ordet nyskapende.

Christine Meyer prøvde å kople sosialt entreprenørskap med konkurranseutsetting og realisering av det såkalte “Barnehageløftet” i Bergen, men uten særlig gjennomslag hos denne bloggeren.  På et helt nytt område kan selvfølgelig selve idéen om konkurranseutsetting være nyskapende.  Men når idéen først er realisert og godt utprøvd, gir det å etablere en ny barnehage begrenset nyskapning.  Det skaper heller ikke veldig mye nytt å flytte utførelsen av en tidligere kommunalt utført oppgave til en kommersiell aktør, så lenge oppgaven forblir den samme og løses på tilnærmet samme måte.  Meyer og Solhjell berørte begge problemene med anbudsreglementet i sine innlegg, men i en setting hvor poenget ble å slippe de små aktørene til i konkurranse mot de etablerte.

Ingen av debattantene berørte etter min mening det egentlige problemet med anbudsreglementet i offentlige anskaffelser, men Johan Andresen kom nærmest med sin uttalelse:

“Du kan ikke privatisere noe som ikke finnes.”

Bingo! Poenget er ikke privatisering, konkurranseutsetting eller hvem som får lov til å svare på en anbudskonkurranse.  Poenget er å skape noe som ikke finnes.  Og hvordan gjør man det?

Jeg kan iallefall fortelle hvordan det ikke skal gjøres, og denne beskrivelsen blir omtrent som å gjengi praktiseringen av anbudsreglementet  i offentlig sektor:

  1. Sørg for at kun et fåtall faste og tradisjonelle leverandører faktisk kan by på et oppdrag, gjennom etablering av rammeavtaler e.l. med “de etablerte”.
  2. Unngå enhver form for råd (mht krav, vektlegging, løsningsprinsipper osv) fra de som skal levere en tjeneste, ved å henvise til den delen av regelverket som skal forhindre konkurranse­vridning gjennom deltagelse av typen “bukk og havresekk”.
  3. Lag virkelig detaljerte kravspesifikasjoner for hva som skal leveres, ikke bare når det gjelder behov som skal dekkes, men også hvordan de skal dekkes.  Ikke tillat vesentlig kreativitet i leverandørens svar på kravene, men vurder slavisk kvalitetsmessig akseptabel tilfredsstillelse av kravene ift tilbudt pris.

Muligens er dette satt litt på spissen, men ikke veldig mye. Mange steder er det faktisk en god del verre, bl.a. ved at punkt 1 brukes til bevisst å redusere konkurransen (ved i praksis å la “småoppdragene” gå på omgang mellom de som har rammeavtale) og i punkt 3 ved at evalueringen foretas av mennesker som sitter på lang avstand fra de som egentlig forstår behovene, angivelig fordi sistnevnte gruppe ikke uheldig skal kunne påvirkes i beslutningsprosessen.

Anbudsreglementet er ikke en norsk oppfinnelse, og intensjonen var sikkert god – bl.a. å sikre konkurranse, likebehandling og gjennomsiktighet.  Men byråkratene bak avtalen ville neppe scoret høyt i en konkurranse om innovasjon og entreprenørskap.  Et sted mellom Brüssel og de facto norsk praktisering forsvant både mye av konkurranseelementet og av det underliggende formålet slik det er nedfelt i første setning i § 1 i Lov om offentlige anskaffelser:

“Loven og tilhørende forskrifter skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet…”

Verdiskapning?

Gitt innkjøp av doruller er det meget mulig at kravene kan formuleres på en så standardisert måte at verdiskapning kan måles i kjøpspris alene.  Det er til og med mulig at man skal begrense kreativiteten ved eksplisitt å sette krav til løsningen (dvs doruller) fremfor til å løse det underliggende behovet (dvs å oppnå en eller annen form for rengjøring av sine edlere deler etter besøk et visst sted).

Men ordet sosialt i begrepet “sosialt entreprenørskap” handler ikke om doruller, men om  å løse fundamentale samfunnsproblemer, enten det er snakk om fattigdom, ungdomskriminalitet eller antallet mennesker som står utenfor arbeidsmarkedet.

Vi er ute etter løsninger som idag ikke finnes.

Så jeg gjentar spørsmålet jeg ikke fikk stilt til dagens panel:

Hva vil du personlig gjøre for dramatisk å endre praktisering av det offentlige anbudsreglementet, slik at dette kan bli et virkemiddel for innovasjon snarere enn et hinder?

Did you like this post? Share it!
This entry was posted in Innovation, Public services, Social entrepreneurship. Bookmark the permalink.

8 Responses to Offentlig anbudsreglement – et vesentlig hinder for innovasjon

  1. Odd Arild Lehne says:

    Veldig gode poenger Christian!
    mvh Odd Arild

  2. Christian Wig says:

    Takk for det! Dette er jo ikke et problem som plutselig har oppstått i tilknytning til sosialt entreprenøskap. Men ganske mange har latt være å rope for høyt om det, trolig av frykt for å bli ekskludert i neste anbudskonkurranse.

  3. Christian,
    du setter fingeren på en viktig utfordring som fortjener mer oppmerksomhet. Desverre gjelder ikke dine observasjoner bare offentlig sektor. De fleste store selskaper i Norge har innført lignende innkjøpsprosesser.

    mvh
    Nicolay

  4. Christian Wig says:

    Ja, det er ganske utrolig at en rekke virksomheter har gått inn for selvvalgt begrensning av både innovasjon og reell leverandørkonkurranse, uten å være påtvunget dette gjennom EØS-avtalen. La oss virkelig håpe at de oppnår sterkt reduserte innkjøpskostnader. Men jeg tillater meg å tvile på det…

  5. Rosanna Padoin says:

    Takk for presise kommentarer. Jeg vil anmode neste møtearrangør, enten det gjelder sosialt entreprenørskap eller andre, om å invitere politikere men kun for å lytte, de kan få stille spørsmål, men ikke holde innlegg.
    Det hadde vært mer interessant for alle på siste frokostmøte.

  6. Christian Wig says:

    Lyttende politikere hadde definitivt vært en ny og interessant opplevelse!
    Chr.

  7. Frans says:

    Du setter fingeren på et problem der man gjennom anbudskonkurranse skal velge produkt ut i fra lavest pris. Å foreta anskaffelser ut i fra lavest pris bidrar i liten grad til nyskaping etter min oppfatning.

    Men anbudsreglementet åpner også opp for “konkurranse med forhandlinger” som et verktøy som i større grad kan bidra til innovasjon. Det er minst en like krevende innkjøpsform som anbudsformen, men åpner for nye eller alternative løsninger.

    En annen mulighet til å stimulere til innovasjon er å faseinndele en anskaffelse der man gjennomfører et forprosjekt et mulighetsstudie (eller hva du vil) der formålet er å kartlegge ulike løsningsalternativer eller FoU behov. Når dette er gjort, kan man evenuelt/alternativt gjennomføre en tradisjonell anbudsprosess dersom det vil være den beste løsningen.

  8. Christian Wig says:

    Bra innspill! Mye mer omfattende buk av “konkurranse med forhandlinger” kan være et godt tiltak for å øke innovasjonstakten. Men dette krever utvilsomt annen og mer omfattende kompetanse hos innkjøpsteamet/forhandlingsteamet på kundens side av bordet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *